FRI REISE TIL NORDAMERIKA
"Der var Hurraraaben og Skrigen som man vel neppe har hørt mage til ved noget Emigrantskibs Afgang"
Bakteppet for denne hendelsen var en situasjon med voksende sosial missnøye blant arbeidsfolk. De siste årene hadde det vært nedgangstider i Norge, og det var vanskelig å finne arbeid. På den andre siden av Atlanteren var det imidlertid gode tider, og økende etterspørsel etter arbeidskraft. Dette var omstendigheter som førte til at utvandringen skjøt fart, og mange var de som så seg om etter en mulighet for bedre kår. En billett fra Kristiania til New York kunne man få for litt over 100 kroner, mens en gjennomsnittlig årslønn for mannlige tjenestefolk i byen lå på rundt 300 kroner, og på landsbygda rundt 220 kroner. Å skrape sammen nok penger til reisen kunne være vanskelig nok for de som hadde arbeid, mens de som ikke var i den heldige situasjon gjerne var avhengige av andre for å komme seg over.
GETTING 2000 MEN FOR ALGOMA COMMERCIAL RAILWAY
"Congressman Eddy, of Minnesota, is Very Busy Over in Norway Just Now"
I 1894 kastet den amerikanske industrimannen "Frances Clergue", sine øyne på investeringsmuligheter i Sault Ste. Marie i Ontario, Canada. I 1898 ble det oppdaget rike forekomster av jern i Algoma området. Malmen måtte fraktes fra gruvene, (Helen Mine) på utvinningsstedet i Algoma, til havnen i Sault Ste. Marie. Med de Canadiske myndighetenes hjelp fikk Clergue anlagt jernbane, "The Algoma Central Railway Company", mellom disse stedene i 1899. Algoma området strekker seg fra Nipissings vestlige grense til den østlige grensen av Thunder Bay. Sault Ste. Marie ligger ved utløpet av Lake Superior i Lake Huron. Gjennom dette distriktet gikk også Canadian Pacific Railways hovedlinje, samt at det var jernbaneforbindelse direkte fra den delen Sault Ste. Marie som lå på sørsiden av sjøen (i USA) til St. Paul i Minnesota.
Ontario med Algoma - Atlas over Western Canada, Utgivet paa foranstaltning af Hon. Clifford Stifton, Indreminister, Ottawa, Canada, Norwegian edition (ca. 1904)
Det området av Algoma der Clergue konsentrerte sin virksomhet var imidlertid ikke tett befolket, og det var nødvendig å rekruttere arbeidsfolk utenfra. Dette var litt av en utfordring, da det var oppgangstider i hele Nord Amerika, og stor etterspørsel etter arbeidskraft. Det hersket en oppfatning av at Skandinaver ville klare seg bedre i det tøffe Canadiske klimaet. Ledelsen i Algoma Central hadde satt seg som mål å få befolket området langs jernbanen fra Algoma til Sault Ste. Marie med nordmenn og skandinaver. Til å begynne med skulle det opprettes settlements i Goulais Valley. I en avisartikkel blir selskapet berømmet for sin klokskap, og det ble hevdet at 2 nordboere kunne gjøre samme arbeid som 3 italienere.
"The Algoma Central management are to be commended for their wisdom in importing Norwegians and Scandinavians for settlement along their line. A new country that can induce such people as these to take up homesteads for themselves on its vacant lands will be the richer for it in after years. They come of a sturdy stock and being of good moral character and industrious, they make the best of citizens."
I spissen for å rekruttere arbeidere for selskapet stod Frank Eddy, og siktemålet skal ha vært å skaffe 2000 arbeidere i første rekke. Eddy representerte staten Minnesota i den Amerikanske kongressen fra 1895 til 1903, og eventyret sammen Frances Clergue skulle komme til å skape en del oppstyr.
På vårparten 1902 kom norskamerikaneren Eilert Kofoed til Kristiania som selskapets agent. Han hadde vært "Register of Deeds" for Pope County fra 1887 til 1896, og fra 1897 til 1898 hadde han vært privatsekretær for "Congressman Frank Eddy". Etter dette hadde han jobbet som postmester i Glenwood, Minnesota. Han kom ifølge Ulvestad trolig til Amerika sammen sin familie fra Kristiansund i 1880. For å rekruttere arbeidere rykket Kofoed inn annonser i avisene, og i Social-Demokraten sto følgende annonse den 5. mars:
"Fri Reise til Nordamerika, og garantert godt betalt Arbeide tilbydes nu Mænd, der kan og vil arbeide. Da kun et vist Antal ønskes, bør den, som vil benytte sig af dette Tilbud, straks henvende sig til Algoma Commerciel Co.s herværende Repræsentant, E. Koefod, der om kort Tid Træffes i Raadhusgaden No. 14, II, hvor Nærmere Oplysninger erholdes."
Den 6. mars samlet folk seg på kontoret i Raadhusgaden No. 14, II for å høre mer om vilkårene for den frie reisen. Det var på det rene at de som ønsket å benytte seg av tilbudet mått skrive en kontrakt med selskapet, og dette vakte en viss oppstandelse. I følge "lov om befordring av emigranter til fremmede verdensdeler" av 1869, var det ikke tillat å inngå kontrakter om fri overfort mot å binde seg til arbeid. Det er på det rene at Eddys agenter fikk vanskeligheter og telegraferte til Eddy, at han måtte komme til Norge. Det er rimelig å spekulere på om disse vanskelighetene kan ha noe å gjøre med at vilkårene som ble budt emigranten ikke kan ha vært helt i overensstemmelse med loven. I lovens § 6, tredje ledd heter det: "Bestemmelse om at Fragten i det Hele, eller for en del skal opptjenes ved Arbeide efter Ankomsten til den fremmede Verdensdel, ansees ugyldig og paadrager Agenten Mulkt etter § 10."
Den 14. Mars skriver Social-Demokraten:
"Kanada-tilbudet - Vilkaarene.
"Den kontrakt, som arbeiderne, der antar Algoma Commercial Co's tilbud, indbydes til at underskrive, vilde i de Forenede stater være ulovlig fra først til sidst. Og dog er repræsentanten for kompaniet her formand for grube- og bergværkskomiteen i den amerikanske forbundskongres.
Kontraktens bestemmelser om arbeidsforhold er saa urimelige og daglønnen saa lav, at der ikke hverken i Kanada eller i De forenede stater vilde findes nogen arbeider som antog dem. Fabrikarbeidstid paa 12 timer, som i kontrakten fastsat, kjendes ikke paa den anden side Atlanterhavet. Arbeiderne forpligter sig til at gaa did kompaniet sender dem, til gruberne, fabrikerne, skovene eller andetsteds som kompagniet bestemmer. Bolaget forbeholder sig retten til at bestemme om der skal arbeides om natten eller om dagen. Om en mand kjøber skogland af kompaniet, saa forpligter det sig til at kjøbe hans virke af skogen til priser, som ikke ser indbydende ud. Og naar der sies, at en mand med to halvvoxne sønner kan tjene 1000 dollars om aaret paa vedhugning, saa ved alle, at det gaar ikke an efter kompaniets pris af 1.25 pr. favn. Det mærkeligste ved kontrakten er, at bolaget forbeholder sig retten til at udleie arbeiderne til andre personer, firmaer eller korporationer, engagerede i industriforetagender udenfor kompaniet landomraader. Det meste af byen Sault St. Marie ligger jo i Michigan, og man kunde tænke sig, at arbeiderne herfra vilde anbringes der til fortrængsel for de høit betalte amerikanske arbeidere. Der var jo intet iveien for at forelægge dem en ny kontrakt paa amerikansk grund. Der oplyses om at kompaniet har et reglement, men man faar ellers ikke høre noget om det.
Med hensyn til arbeidsforhold og tid og hvor arbeiderne skal sendes hen ligesom over arbeidets art er kompaniet ifølge kontrakten eneraadende, og da vil den kapitalistiske interesse tilsi kompaniet at ta sig tilrette, saalangt det gaar an. Man ved jo, at det ved Paris' omnibusser betaler sig at sultefodre en hest og sprængkjøre den tildøde paa 6 maaneder, i stedet for at stelle bedre med den og holde livet i den et par aar. Fortvilelsen over arbeidsløsheden her kan være stor, men man bør endda betænke sig, før kontrakten underskrives."
Den 26. mars får Kofoed til tross for dette innvilget autorisasjon fra politimesteren i Kristiania til å befordre emigranter. Som garanti for befordringen stilte selskapet en sikkerhet pålydende 20 000 NOK i Centralbanken. Befordringen skulle skje med "Franco - Canadian Steam Navigation Comp", og var gyldig for befordring av passasjerer til Quebec eller Halifax, og derfra inn i landet til Ste. Marie, Ontario Canada. Autorisasjonen var gyldig for hele Norge, men begrenset til 6 måneder.
EN BESVÆRLIG AVREISE MED ATLANTERHAVSDAMPEREN
"Antallet av Tilskuere paa Vippetangen og Fæstningsvoldene beløb sig til mange Tusener"
I tiden som fulgte tegnet det seg 512 unge menn til tjeneste for selskapet, men noen få, rundt 7-8 stykker ser ikke ut til å ha skrevet kontrakt. Gjennomsnittsalderen var ikke på mer enn 24 år, og selv om over 200 var oppført som arbeidere, var praktisk talt alle yrker en kunne trenge for å starte et lite samfunn var representert. Der var bakere, blikkenslagere, elektrikere, barber, gartnere, garver, vognmenn, postbud, pølsemaker, rørleggere, murere, snekkere, konditor, malere, kusker, handelsmann, smeder, og typografer, for å nevne noen. Det enste som manglet var kvinnene. Noen dager forsinket, den 7. April ankommer dampskipet "Manchester Shipper" Kristiania for å hente de norske arbeiderne. Aftenposten brakte en lengre artikkel om begivenheten den 7. April:
"Igaarmorges kom endelig den store Atlanterhavsdamper, som bl. a skal føre 500 norske Udvandrere over til Amerika, hid til Byen og lagde til ved Bryggen paa Vippetangen. "Manshester Shipper", der er bygget i England i 1900, har en Tonnage af 2542 Register Tons og føres af kaptein Goldsworth. Det kom hertil fra Antwerpen hvor det havde taget ombord henved 300 italienske Emigranter.
Samtlige Udvandrere er engagerede af Franco Canadian Company og skal landsættes i Halifax, hvorfra de vidre fragtes pr. Jernbane til Soo-dalen i Kanada, hvor store Fabriker holder paa at anlægges, og hvor de mange Hænder skal skaffes Arbeide. Hver Udvandrer har sluttet Kontrakt med Syndikatet, lydende paa et Aar eller længere.
Det store Skib er for Øiemedet indredet for Passagertrafik. Italienerne har sine Køiepladse forud. Under bagbords Dæk er det at de norske Emigranter skal holde til. Der er anbragt i saavel i For og Agteren 4 Rækker med Køier i to Etagers høide. Hver Køie har en Madras og et Livbelte. Øvrige Sengklæder maa Emigranterne holde sig selv. De italienske Passagerer tilstødes ikke Landlov. Paa Fordækket, hvor et Par hundrede stadig holdt til, var der et broget Liv. De gav Indtryk af ikke at være Mors bedste Børn. De fleste var fillede og smudsige og mange syntes at være rene Lazzaroner. I Rummene var dog Tilstanden langt værre, og en trykkende Luft slog den indtrædende imøde. Der var en Skiddensærdighed til at blive syg af.
Normændenes Rum var noget rummeligere og betydelig mere luftige. En Trøst for disse var det, at de norske og italienske Udvandrere skulde holdes strengt adskilde.
Flere Tusind Mennesker var Søndag nede paa Vippetangen og tog Skibet i Øiesyn. Italienerne paa fordækket tiltrak sig alles Opmerksomhed, som de vandrede rundt, inhyllet i sine Sengklæder. Den norske Vinter syntes dem fryktelig, skjønt Aprilsolen stegte noksaa varmt. Hvis der af Tilskuerne kastedes noget Tobak, en Appelsin eller at Winerbrød ombord, sloges de sorthaarede Ynglingene om Byttet.
 |
To Italienere på Manhester Shipper, karikert i avisen Verdens Gang |
De norske Emigranter var tilsagt at møde Kl. 10 idag med sin bagage. Allerede en god Stund før den Tid begynte de indtegnede med sine Kufferter at samle sig paa Bryggen. Ventetiden blev dog lang.
I henhold til lovbestemt Praxis holdes Søret ombord. Vandforsyningen, Beholdningen af Proviant m. v. skulde besigtiges. Besigtigelsen toges meget grundig, og den varede udover Eftermiddagen saa Skibets Afgang, der oprindelig var fastsat til 12 Tiden, Gang paa gang udsattes. Imidlertid blev Tilstrømmingen af Folk til Bryggerne stadig større. Paa Fæstningsvoldene havde Vagtposterne stort Besvær med at holde Folkemasserne væk fra Voldene. Extramandskab var udsendt, ligesom patruljen maatte ud et Par Gange. Trængselen var værst ved den lille Trappe, som udenfor Gymnastiksalen fører ned paa Vippetangen. Her var ogsaa plaseret Politi for at dirigere Folkestrømmen.
Ved 2-Tiden var Besigtigelsen afsluttet, og de 500 norske Emigranter tillades at gaa ombord. Dette tog over en Time, idet enhvers Bevis blev kontroleret. Ved 4-Tiden var de sidste Efternølere kommet ombord. Hele Agterdækket var nu muldrende fuldt af Mennesker. Mange var løbet op i Riggen. Der var en Hujen og Skrigen, saa det kunde høres lang Vei. I det hele taget lod Stemningen foreløbig ikke at være meget trykket.
Normændene gav gjennemgaaende Indtryk at være unge, kraftige Folk. Nogle af dem havde taget lidt mere til sig af sterke Drikke end hensigtsmæssigt kunde være. Enkelte blev paa Grund af Beruselse negtet at være med. Ved ½5 Tiden sagdes alt være klart og at Afgangen kunde ventes hvert Øieblikk."
D/S Manchester Shipper ved Vippetangsbryggen i 1902
Den 8. april bringer Aftenposten fortsettelsen på historien:
"Kanada- Damperen. En besværlig Afreise" "Manchester Shipper" blev liggende ved Vippetangen indtil Kl. 7 igaaraftes da den kastedes løs fra Bryggerne. Politi - saavel tilhest som tilfods - var mødt talrig frem for at holde Orden paa Folkemasserne ved Afgangen.
Der var Hurraraaben og Skrigen som man vel neppe har hørt mage til ved noget Emigrantskibs Afgang. Antallet av Tilskuere paa Vippetangen og Fæstningsvoldene beløb sig til mange Tusener. Imidlertid spredte Masserne sig igjen uden at Ordenen paa nogen Maade forstyrredes.
Med Skibet fulgte en Politifuldmægtig og et Snes Konstrabler. Idet Skibet kastede Anker ude paa Pibervigbugten, skulde disse kontrollere Politipassene.
Allerede ved Afgangen fra Bryggen var der opstaaet noger Uro blandt de norske Emigranter. Da Kontrolleringen af Passene skulde begynde, blev det værre. Samtlige Mand kommanderedes under Dæk, og saa skulde en og en Nevne sig. Dette tok lang Tid, og nede i Rummene steg Uroen stadig. Der opstod Liv og Spetakel, og de som var berusede, begynte at slaas. I dette kom ogsaa nogle Italienere til at deltage, og en af disse skal have trukket Kniven. Dette hjalp ham ikke med Overmagten og han blev selv adskillig tilredt og maatte tages under Behandling af Skibslægen. Under dette begyndte flere og flere Nordmænd at fire sig fra Borde i Touge ned til de mange Baade, som havde lagt til rundt Skibet. Den lille Politistyrke ombord kunde intet gjøre. Den ene Pram efter den anden kom fuldlastet ind til Piperviken. Med Slæbebaaden, der trak "Manchester Shipper" ud, fulgte ogsaa endel.
Alt ialt var der vistnok et halvt hundre Stykker, som kom i Land. Endel gik i Følge op til Pipervikens Politistation. De mente ikke at rømme, men krævde Sikkerhed for Liv og Lemmer. Imidlertid var der vist ogsaa adskillige, som benyttede Anledningen til at stikke af for godt.
Der sagdes igaaraftes, at Skibets Kaptein vilde reise uden Hensyn til dem, som havde begivet sig iland. Da Kontrolleringen af Passene ved 9-Tiden var tilendebragt, blev Skibet imidlertid liggende, uden at der foreløbig var noget som tydede paa snarlig Afgang. Man mente, at denne først vilde komme til at foreaa i Graalysningen idag.
Imidlertid er det vel sandsynligt at der vil blive gjort Foranstaltning til at faa - ialdfald endel - af de Ilandkomne Emigranter ombord igjen for Afreisen, der muligens da vil blive udsatt til noget ud paa dagen."
Manchester Shipper var er relativt nytt skip i 1902, sjøsatt i november 1899 ved Irvine's Shipbuilding Company i West Hartlepool for Manchester Liners. Skipet ble chartret av Franco-Canadian Steam Navigation Co., i 1901 for tre transatlantiske reiser, hvorav den fra Kristiania var nummer 2 i rekken. Det hadde en tonnasje på 4038 bruttotonn, med en lengde på 113 meter og bredde nesten 15 meter. Dette var ikke et for tiden imponerende stort skip å krysse Atlanterhavet med, til sammenlikning var Cunard Linjens 2 dampere, Saxonia og Ivernia, begge på over 14000 bruttotonn med lengde på over 177 meter og bredde nesten 20 meter, mens White Star Linjens største skip var S/S Celtic på hele 21035 bruttotonn, og lengde på over 207 meter. Overfarten med Manchester Shipper ble heller ikke noen fornyelse å dømme etter brev som kom avisene i hende. Med over 750 passasjerer måtte det bli trangt ombord, og overfarten tok lang tid, maks hastighet for Manchester Shipper var 12 knop, og det brukte 2 uker fra Kristiania til Halifax.
En brevskriver forteller at været var pent, men maten var nesten uspiselig. Menyen falt ikke i smak hos nordmennene, til frokost klokken 08.00 hadde de fått en brødbit på størrelse med et franskbrød, uten smør, og en kopp kaffe. Til middag klokken 12.00 fikk de ertestuing, og en fleskebit så stor som en finger, av og til med poteter til. Til kveldsmat klokken 18.00 fikk de noe som beskrives som "noget taagegraat vand, som gik under navnet te", og kjeks samt en mikroskopisk smørklatt. Rødvin som de hadde blitt forespeilet fikk de ikke, men de som hadde penger kunne få kjøpt vin ombord for 1 krone literen. På ettermiddagen kunne man dessuten kjøpe pai for 1 krone porsjonen. Videre fortelles det at det krydde av lus ombord.
"Rough Crowd of Norwegians and Swedes Arrived on the MANCHESTER SHIPPER"
I Kanada ventet selskapets immigrasjonsagent, Mr. T. S. Atikins, med stor forventning på de skandinaviske "nybyggerne", som var ventet til Halifax. Antakelig ble møtet med de norske immigrantene en stor skuffelse for immigrasjonsagent Atkins. De norske passasjerene hadde laget mye trøbbel ombord i skipet under overfarten, og kapteinen kviet seg for å befordre dem videre. To dager før skipet ankom Halifax hadde nordmennene endog krevd at kapteinen skulle bringe dem tilbake til Kristiania. Om morgenen den 21. april la skipet til kai i Halifax. Ombord befant det seg 384 italienere, som umiddelbart ble satt i land og befordret videre til Western Canadian og Sydney. Skipet losset også rundt 300 tonn glass i Halifax. Passasjerlisten viser at forruten italienerne var det 479 passasjerer ombord fra Christiania, blant disse var både Eddy og Koefoed. Det var meningen at de norske immigrantene skulle forbli ombord i skipet, som skulle bringe dem videre til Saint John [New Brunswick]. Nordmennene sprengte seg imidlertid i land og det ble stort oppstyr i byen. The Halifax Herald skrev dagen etter at de norske og svenske mennene så ut til å være av det sterke og tøffe slaget, men at de nok ikke hadde vært klar over hvor sterk whiskyen som ble solgt i Halifax var. Under innflytelse av alkohol i for store mengder hadde de bidratt til at det ble svært så livlig også i Halifax. På Upper Water Street måtte politiet rykke ut til saloonene for å taue inn fulle nordmenn, den første allerede klokken 22.00. The Hallifax Morning Cronicle skrev at de omtrent 400 nordmennene på vei til Clergues industrivirksomheter i Sault Ste. Marie, var en av de røffeste gjengene som noen gang hadde inntatt byen.
"The Norwegians and Swedes were to forward to Saint John by the ship. The Halifax Immigrant agent had nothing whatsoever to do with them and they were supposed to remain on board until the ship was ready to proceed to Saint John. They all came ashore however, and made things lively about the street during yesterday afternoon and evening. They were one of the roughest crowds ever brought here and the Captain of the steamer is not over anxious to take them any further."
Onsdag den 23. april melder Halifax Morning Chronicle at et spesialtog var blitt satt opp for å transportere de skandinaviske passasjerene videre til Sault Ste. Marie. Toget avgikk klokken 01.30, tirsdag 22. april, med totalt 467 passasjerer. I følge en av de norske passasjerene, tok det 3 døgn med jernbanen til Sault St. Marie. "Paa jernbanen var det bra, for der fik de da ialfald den mad, de trængte" Den gode behandlingen på toget skulle etter en brevskrivers formodning være erstatning for elendigheten ombord i Manchester Shipper. Da de ankom Sault St. Marie gikk de fleste av emigrantene ombord i en stor dampbåt, som tilhørte selskapet, der fikk de servert kaffe og smørbrød med bra pålegg. Til middag fikk de pølse og biff og tilslutt dessert. I brev datert 26. april i Helen Mines skriver en av kanadafarerne at flere hundre mann hadde blitt igjen i Sault St. Marie, men 80 mann arbeidet på jernbaneanlegg en times vei fra Helen Mines.
"Jeg har alt været ude og arbeidet et par timer, men saa blev det skoft, for det sner slig, at vi ikke kan arbeide. Jeg har allerede tre store blodblemmer i hænderne efter hakken og spaden; jeg staar i minen og lemper en tralle sammen med 3 andre. Det var bare 20 mand, som kom hidop, men saa var her omtrent 100 mand før, franskmænd, italienere, svensker og etpar dansker, men de snakker bare engelsk. Vi har 2 dollar dagen som de andre, men maa ogsaa betale kosten som dem: 4 dollar og 50 cents om ugen. Formanden sier, at kontrakten gjælder ikke her; vi kan gaa naar vi vil; billetten blir vel trukket lidt etter lidt. Vi har bra logi, fire mand paa hvert værelse og sengtæpper til hver seng, saa vi fryser ikke. Heroppe har selskabet en stor butik, hvor vi faar alt, hvad vi behøver paa kredit, jeg var igaarkveld nede og fik en blaabuxe og jakke til at ha udenpaa; det betalte jeg 1 dollar og 75 cents for. Her faar man ikke mer for en dollar end hjemme for en krone. Brændevin og øl findes ikke".
Ankomsten av de norske arbeiderne gikk ikke upåaktet forbi i Sault Ste. Marie, og i avisen Sault Star, kunne man lese følgende på 1. mai:
"I hope that these Scandinavians will as far as possible replace the Italian labour, employed on construction work here. The former aspire to become citizens in the land of their adoption, while the latter only calculate upon remaining here until such time as they have sufficient money saved up to make them a little competency at home. In this respect they are about at evens with the "heathen" Chinee, for they live upon a mere pittance, and remit to their relatives in 'Sunny' Italy all that they are able to salt out of their wages. Comparing the relative capacity for work between the two races, railway contractors and other employers of labour aver that two Northmen are worth at least three Italians. The Dago may be willing to do his best, but he is not possessed of nearly the same physical stamina. His forebears were not meat eaters, and for generations perhaps they had lived almost as beggars, content if they had sufficient to keep mere soul and body together."
Det skulle imidlertid vise seg at nordmennene langt ifra ble noen stabil og pålitelig arbeidskraft. I følge C. J Hambro, skulle hver mann tjene 1,50$ dagen, og reisens kostnad på kroner 125,- skulle arbeiderne betale tilbake over en nærmere avtalt periode. 3 måneder etter ankomsten var det ikke flere enn 50 arbeidere tilbake, de resterende hadde stukket over grensen til USA. VG og Sosial-Demokraten rapporterer i mai og juni at det bare var 50 - 150 mann igjen, resten hadde stukket av til USA på grunn av de elendige forholdene, samt at de ikke fikk lønn. I juni rapporteres det at alle skogsarbeiderne hadde fått nok, og stukket av. Social-Demokraten skriver den 3. juli det da var definitivt avgjort at det kanadiske selskapet ikke ville forsøke å verve flere arbeidere fra Norge. I et privat brev fra Koefoed går det frem at: "selskabet ingen lyst har paa flere arbeidere af samme sort, da de sidstes opførsel var alt andet end reglementsmæssig og exemplarisk. Han bekreæfter vidre forlydende om, at de fleste af arbeiderne allerede er rømt over til Amerika, og sier, at det nu bare er 70 arbeidere igjen."
CLERGUES INDUSTRIELLE IMPERIUM VAKLER
Alt i mars 1902 begynte Algoma selskapet, som var en del av et større "Consolidated" selskap å få problemer med likviditeten, og i desember måtte selskapet ta opp et lån på 3,5 millioner dollar for å holde driften gående. I september 1903 var det likevel ikke midler til å betale lønninger. Driften var kommet ut av kontroll, men alt for mange kostbare prosjekter på samme tid. Det meste av selskapets virksomhet ble stoppet, og arbeiderne var rasende over at lønningene uteble. Store grupper av tømmerhuggere og anleggsarbeidere begynte å strømme inn til byen i Sault St. Marie, og om morgenen den 27. september var de samlet utenfor hovedkontoret til selskapet i Huron Street, hvor de ble forent med en stor gruppe fabrikkarbeidere. De rasende arbeiderne kastet steiner og annet de kunne komme over mot bygningen, og alle vinduene ble knust. En gruppe arbeidere klarte også å ta seg inn i bygningen, der de begynte å knuse alt de kom over. I byen ble det innført en form for unntakstilstand og det lokale politiet forsøkte i samarbeid med selskapets egne politifolk, og væpnede innbyggere i byen å slå tilbake opprøret. Stadig flere arbeidere sluttet seg til opprøret i byen, og da myndighetene fikk høre om opprøret besluttet de å sende 362 soldater fra Toronto for å hjelpe til med å stanse opptøyene. Heldigvis hadde alt roet seg til kvelden, og de fleste arbeiderne hadde forlatt byen for å finne mat og losji før soldatene ankom neste dag.
 |
Algoma selskapets agent, Congressman Frank Eddy, karikert i avisen Verdens Gang |
"KANADAFARERNES CHEF, MR. EDDY"
Fran Eddy ble født i Pleasant Grove, Olmsted County, Minnesota 1. April 1856. I 1863 flyttet familien til Iowa, men returnerte senere til Olmsted County. Etter at Eddy var ferdig med son skolegang i 1878, jobbet han som skolelærer i Filmore, Renville og Pope County. På disse stedene bodde det mange skandinaver, og Eddy fikk god kjennskap i det "skandinaviske språket", noe som ble en fordel senere i det politiske liv. I 1883 fikk han jobb som landkontrollør for Northern Pacific Railroad Company, og i 1884 gikk han inn i politikken. I 1894 ble han valgt til kongressen første gang.
Algoma prosjektet ser ut til å fått et etterspill også for Eddy. Social-Demokraten bringer den 10. mai følgende nyheter om "Kanadafarernes chef, mr. Eddy."
"Reiste uden lov fra kongressen for at lokke nordmænd til Amerika "Decorah-Posten" skriver: Repræsentanten i kongressen for Minnesotas 7. distrikt, Frank M. Eddy. har i nogen tid været usynlig. I huset viste han sig ikke, og han var heller aldrig at se paa Washingtons gader. Hvor var han? Det fik man først svar paa forleden dag. To embedsmænd fra indredepartementets indianerafdeling gik til hans bolig i washington for at faa vide besked, da saa mange spurgte efter ham i anledning af billen om at aabne Chippewaindianernes reservation i Minnesota. Da de kom ind, traf de Eddys lille søn. "Hvor er papa'en din?" spurgte de. "Aa, han er i Norge, han", svarede gutten; "vi har netop faaet et telegram fra ham". Saaledes slap katten ud af sækken. Ja, de børn! de børn! Det oplyses nu, at kongresmann Eddy ifjor sommer indgik en overenskomst med et stort landkompagni om at bringe norske og svenske familier eller enkeltpersoner over til Amerika. De skal faa 160 acres hver i det nordlige Minnesota paa de og de vilkaar. Mr. Eddy sendte to agenter over til Norge, af hvilken den ene er mr. Koefod, som tidligere var hans privatsekretær, men nu er postmester i Glenwood. Agenterne mødte imidlertid vanskligheder, og de telegraferede til mr. Eddy, at han maatte komme til Norge. Han hadde ingen lyst til at forlade Washington; men der var ingen anden raad, og i al hemmelighed udvirkede han, at han skulde faa 30 dagers Aarlov. Ingen maatte vide om det. Nu har han faat 30 dager til. Da Morris-billen var oppe, telegraferede man til ham i Kristiania og bad om hans ja.
"Congressman Eddy" som fra 1895 hadde vært formann for "Committee on Mines and Mining" i kongressen, stilte ikke til gjenvalg ved nominasjonen i 1902. Han var etter dette redaktør av "Sauk Centre Herald", som han også eide. Fra 1907 til 1915 var han medlem av "Minnesota Immigration Bureau". Han hadde senere et aktivt liv innen journalistikk og i staten Minnesotas politikk frem til sin død i 1929.
Men hvordan gikk det med emigrantene fra Manchester Shipper?
Se passasjerlisten for Manchester Shipper i 1902 (kun passasjerene fra Kristiania) - Dersom noen kjenner skjebnen til noen av mennene på passasjerlisten er vi takknemlig for tilbakemelding.
Kilder:
Aftenposten - 7 April 1902
Aftenposten - 8. april 1902
Sault Star - 1. May 1902
Sault Star - 3. April 1902
Sault Star - 17. April 1902
Sault Star - 1. Mai 1902
Halifax Herald - Tirsdag 22. April 1902
Halifax Morning Chronicle - Tirsdag 22. April 1902
Halifax MORNING CHRONICLE - Onsdag 23. April 1902
Social-Demokraten 3. Mars 1902
Social-Demokraten 14. Mars 1902
Social-Demokraten 7. Mai 1902
Social-Demokraten 10. Mai 1902
Christiania politikammer; Forvaltning - reisekontroll, journal over emigrasjonsagenter I 18.05.1867-03.01-1919
Lov om kontroll med befordring av utvandrre til fremmede verdensdeler 22.05.1869
Atlas over Western Canada, Utgivet paa foranstaltning af Hon. Clifford Stifton, Indreminister, Ottawa, Canada, Norwegian edition (ca. 1904)
Nordmændene i Amerika, Martin Ulvestad
Amerikaferd - av emigrationens historie, C. J. Hambro 1935
North Atlantic Seaway by N.R.P.Bonsor, vol.3,p.1262
Digitalarkivet: Emigranter over Kristiania 1871-1930
U.S. Congressional Delegations from Minnesota -From Wikipedia, the free encyclopedia. (http://en.wikipedia.org/wiki/U.S._Congressional_Delegations_from_Minnesota)
Minnesota Progressive Men published 1897 by The Minneapolis Journal
The Collapse of the Clergue Industrial Empire: (http://collections.ic.gc.ca/ssm/pages/english/collaps.html)
